Onsdag 14.desember kom en sak på Østfold Arbeiderpartis nettsider. Under finner du saken og ikke minst, noen gode kommentarer, ført av pennen til Østfold Fagforening, som vi i Fredrikstad støtter opp om.

Arbeiderpartiet ønsker å rydde opp i vikarbransjen. Derfor vil vi legge fram en omfattende pakke med målrettede tiltak for å sikre økt kontroll med vikarbransjen i tillegg til at vi gjennom vikarbyrådirektivet sikrer at vikarer får samme lønn som ansatte i bedriften de vikarierer i.

Vikarbransjen har betydelige utfordringer når det gjelder å sikre sine ansatte anstendige lønns- og arbeidsvilkår. ”Adeccosakene” fra sist vinter illustrerer dette. Vikarbyrådirektivet gir en anledning til å iverksette en rekke tiltak for å bedre situasjonen for de ansatte i vikarbransjen og sikre en mer seriøs vikarbransje.

Det aller viktigste som direktivet sikrer er ”likebehandling”. Det betyr at arbeidstakere som leies ut fra et vikarbyrå minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville fått dersom han eller hun i stedet ble ansatt direkte i innleievirksomheten. Samtidig er direktivet er et minimumsdirektiv, slik at landene kan ha strengere bestemmelser, slik vi nå vil gjøre.

Kravet om likebehandling er både til fordel for den som arbeider for vikarbyrået, og for dem som arbeider i bedriften som leier inn. Når virksomheter ikke lenger kan betale lavere lønn til dem som kommer fra vikarbyråer, faller denne konkurransefordelen for dagens vikarbyråer bort. Slik vil likebehandlingen derfor kunne bidra til mer faste ansettelser.

Ekspertene er klare på arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens regler som begrenser adgangen til å leie inn arbeidskraft kan opprettholdes ved gjennomføring av direktivet. Det er avgjørende for norsk arbeidsliv.

Med utgangspunkt i forslag som kom fram i høringsrunden i 2010 og erfaringer med useriøsitet i vikarbransjen det siste året, går Arbeiderpartiet inn for å gjennomføre en tilleggshøring til direktivet hvor det fremmes forslag om ytterligere tiltak for økt kontroll med bemanningsbransjen:

• Det foreslås å lovfeste et solidaransvar som innebærer at innleievirksomheten må sørge for at vikarbyrået man velger, følger reglene og dekker lønn og utgifter etter likebehandlingsprinsippet.

• Innleievirksomheten får plikt til å opplyse vikarbyrået om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som ville vært tilbudt ved en direkte ansettelse.

• Vikarbyrået får plikt til å opplyse vikaren om grunnlaget for fastsettelsen av sine lønns- og arbeidsvilkår.

• Vikarbyrået får plikt til å opplyse innleievirksomheten om hvilke vilkår som faktisk avtales mellom vikarbyrået og den som leies ut, og de tillitsvalgte hos innleier skal få innsyn i dette materialet.

• Innleievirksomheten (i tillegg til vikarbyrået) får ansvar for å påse at arbeidstidsreglene overholdes i innleieperioden.

Hvis det viktigste i direktivet er likebehandlingsprinsippet. Hvorfor har vi ikke innført dette da. Men trenger ikke dette direktivet får å lovfeste likebehandlingsprinsippet. Likebehandlingsprinsippet gjør desverre ikke noe med de konkurransefordeler som bemanningsselskaper har. Det er ikke likelønn under oppdrag som er konkurransefordelen. Idag er det kun 16% av de som jobber i bemanningsbyråene som har lønn mellom oppdragene. Det vil si at det er 84% som ikke mottar lønn mellom oppdragene. Det er dette som gjør bemanningsbyråene “fleksible” Når innleiefirmaet klager på den utleide kan han bare byttes ut uten kostnader for bemanningsselskapet. Hva bidrar tiltakspakken og likebehandlingsprinsippet til når det gjelder dette. At arbeidsfolk skal ansettes fast med sikker inntekt og skikkelige arbeidsforhold var vel en av årsakene til at Arbeiderpartiet ble stiftet.

Du hevder at ekspertene er klare på at arbeidsmiljølovens bestemmelser kan viderføres. Vel det er mange eksperter som hevder det motsatte. Direktivet vil ikke utvide handlingsrommet i kampen for et anstendig arbeidsliv, men tvert imot innsnevre det. Land som implimenterer direktivet forplikter seg til å gjennomgå tariffavtaler og lovverk for å fjerne restriksjoner på innleie av arbeidskraft som er i strid med direktivet. Uenighetens kjerne handler om hvor omfattende disse endringene vil bli i Norge. Men ingen som har satt seg inn i dette direktivet bør ha illusjoner om at det vil gi oss flere verktøy i kampen mot løsarbeidersamfunnet.

NHO har i sitt høringssvar vært krystallklare på at Arbeidsmiljølovens §14.12 (om bruk av innleid arbeidskraft) vil måtte vike. Enda mer urovekkende syntes vi den øredøvende tausheten som omga tariffavtalenes begrensninger på innleie av arbeidskraft var. Det er god grunn til å frykte at NHO, etter en eventuell implimentering av direktivet, vil gå til ESA og EFTA-domstolen for å endre lov- og tariffbestemmelsene vi har om innleie. Det er, som høyesterettsadvokatene Bent Endresen og Kjell M. Brygfeld påpekte i avisa til Oslo bygningsarbeiderforening 10. desember, høyst usikkert om vi vil vinne en slik sak. Og det er en usikkerhet fagorganiserte ikke kan leve med.

Dersom vi taper denne saken i ESA og EFTA domstolene vil man i prinsippet kunne leie inn alle “fast ansatte” jfr Bring i Sverige. Hvordan skal dette håndteres opp mot likebehandlingsprinsippet? Hvordan vil man i en slik situasjon håndtere et inkluderende arbeidsliv. Det er vel grunn til å tra at man ikke leier inn redusert arbeidskraft.

Det som lenge var en glidning vekk fra faste ansettelser til løsarbeid, har de siste par årene vokst til å bli et formidabelt ras. Slike utviklingstrekk er ofte vanskelige, om ikke umulige, å reversere når de har kommet til et visst punkt. Derfor er ikke spørsmålet bare om vi kan beholde dagens restriksjoner, men vel så mye hvilke tiltak vi i fremtiden vil kunne innføre for å rydde opp i en bransje LO-lederen har beskrevet som en trussel mot norsk arbeidsliv.

Østfold Fagforening
Stig Hansen

Vikarbyrådirektivet – Bemanningsbyråer

I forkant av Fellesforbundets Landsmøte hadde Oslo bygningsarbeiderforening og Rørleggernes fagforening i Oslo området en undersøkelse om omfanget av innleie i byggenæringa. Bedriftene som ble sjekket var av det seriøse slaget, Veidekke, Backe, Skanska, AF, NCC med flere. Denne undersøkelsen slo fast det mange visste, at omfanget av innleie var stort. Likevel ble svaret et sjokk for mange, det viste seg at hele 51% av arbeidstakerne var innleid. Majoriteten var innleid fra bemanningsbyråer. Situasjonen er noenlunde den samme i alle store byer, vi har det også i Østfold, sjøl om det pr. dato ikke har samme omfang hos oss. Men tendensen er at innleie øker og sprer seg til stadig flere områder. Bemanningsbransjen har økt så å si uavbrutt siden 1993, med en markant økning etter 2006. I 1993 var det 140 vikarbyrå registrert i Norge, mens tallet i 2008 var 1 207. Omsetningen økte fra 1,3 til 21,3 milliarder

Veksten i den såkalte bemanningsbransjen er bekymringsfull. Svært mange av de som arbeider innenfor denne bransjen har ikke faste ansettelsesforhold i tradisjonell forstand. Dette betyr i praksis at de får lønn de periodene de får tildelt oppdrag. Mellom oppdrag er det samfunnet som må betale ledighetsstønad, hvis arbeidstaker har opparbeidet rettigheter til det. Hvis ikke, må arbeidstaker bære bortfallet av lønn og ledighetsstønad sjøl, alternativet er å søke NAV om sosialstønad.

Med et slik arbeidsforhold er det ikke enkelt å få lån til bil, hus eller leilighet. Dette betyr at de skal tynes igjen, flere ganger. Skal de ha et sted og bo er de henvist til leiemarkedet, som er overpriset fordi det er mangel på boliger. Skal de kjøpe seg en bil, for bil må de ha hvis de skal være disponible for bemanningsbyrået, må de henvende seg til finansieringsselskapene som krever blod rente.

Det blir hevdet at bemanningsbyråene er en vei inn til fast ansettelse, et fåtall oppnår dette. De fleste blir gående i bemanningsbyråene i årevis med usikkerhet for egen økonomi og framtid. De som arbeider i bemanningsbyråene, hvor hadde de arbeidet hen hvis ikke bemanningsbransjen hadde eksistert? De ville ha arbeidet i de bedriftene de faktisk arbeider for i dag, med faste ansettelser, med fast lønn, uten den snylteren i lønningsposen som bemanningsfirmaene faktisk er.

I skrivende stund har Arbeiderpartiets Stortingsgruppe behandlet EUs vikar direktiv, tiltross for en kjempejobb av vår egen Thor Erik Forsberg, gikk et flertall i gruppa inn for å implementere vikardirektivet. Argumentet som det blir lagt vekt på er det såkalte likebehandlingsprinsippet. Det vil si at innleide skal ha minst samme lønn som ansatte i innleie bedriften. Dette kunne Stortinget vedtatt uten å implementere direktivet. Det skulle vært artig og sett inni hodene på de som stemte ja, hvordan de ser for seg at dette skal kontrolleres og etterleves. Nettopp her er hovedproblemet, de har ikke kunnskap om hvordan arbeidslivet i Norge har endret seg i løpet av de siste årene. De kjenner rett og slett ikke vår virkelighet. Vi vet at i mange bedrifter hvor vi har medlemmer, er det ingen som tør hevde at innleide skal ha samme lønns og arbeidsvilkår. Hva da i uorganiserte bedrifter, hvor de ansatte ikke en gang tør organisere seg?

Det som gjenstår nå er behandlinga i Stortinget, det er ikke grunn til å vente hjelp fra opposisjonen, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet ofte med Krf. på slep, har gjennom sin stemmeavgiving i Stortinget dokumentert at de synes at sosial dumping er greit, de har stemt konsekvent i mot alle særnorske tiltak.

De samme representantene på Stortinget er ansvarlige for folketrygdloven, og andre lover vi har. Det er grunn til å spørre hvordan de ser for seg at et bemanningsbyrå skal leie ut en arbeidstaker som har gradert sykemelding. Det er grunn til å spørre, hvem skal sørge for opplæring og rekruttering da det blir fritt fram for og ”Shoppe arbeidskraft” Hva med sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede? Skal bemanningsbyrået kreve leie for rullestolen? Hva med forhandlingsretten til de som arbeider i bemanningsbyråene? Skal de forhandle med både innleier og utleier? Hva med disse arbeidstakernes mulighet til å påvirke sin egen hverdag? Er det noen som har tenkt i noe i retning av bedriftsdemokrati for dem?

Denne regjeringen fremmet den første meldingen noensinne om arbeidsmiljø i Norge som Stortinget har lagt frem og som nå LO/forbundene jobber med av innholdet står det aller først i dette dokumentet på 390 sider følgende:

Regjeringa ser det slik at det er ein føresetnad for den norske velferdsmodellen at vi har eit arbeidsliv prega av samarbeid, respekt, medbestemming, utjamning og anstendige arbeidsvilkår.

Hjelpes meg tenker jeg, mener de ikke selv det de skriver, lett å mene det, sett i lys av det de nå gjør.

Her er de vi trodde var våre venner på ville veier (Flertallet i Stortingsgruppa til AP)Dette henger rett og slett ikke på greip. Det ser ut som om de handler etter religiøse prinsipper, og ikke etter politiske. Det ser ut som om Bryssel er Gud, og at EØS avtalen er bibelen. I møtesalen hvor det nevnte møte i Arbeiderpartiets fraksjon fant sted, må det snarest henges opp plakater om at selvskudd er utlagt, for en ting er klart, flertallet i fraksjonen har skutt seg sjøl og Arbeiderpartiet i foten.

Reaksjonene er mange fra tillitsvalgte landet rundt som føler seg sveket. Helt sikkert, det blir ikke lettere å forsvare det fagligpolitiske samarbeidet hvis ikke Arbeiderpartiet snur. Da dere leser dette bladet, er beslutning fattet på Stortinget. Akkurat nå i skrivende stund begynner det å komme inn forslag om politisk streik, vi vil støtte det.

Til Arbeiderpartiet, det er ingen skam å snu. Vi trenger kun vikarbyråer som kan skaffe vikarer for folk som er syke, har permisjon og lignende. Det å leie ut fast bemanning skal være forbudt, arbeidsfolk trenger ikke bemanningsbyråene.

Østfold Fagforening

Tilbake